Sporløs?

En reise kan være så mangt. Den reisen jeg nå skal fortelle om har mange aspekter. Det er en reise i fortid, i fremtid, en reise som har gått over mange år, men som også kun har tatt fem dager... Det er en reise som har krevd mye fysisk, men også psykisk. Det er en reise jeg har tatt sammen med andre, men som jeg til tider har følt med uendelig alene på... Men mest av alt er det en reise jeg har tatt for å få på plass den siste puslespillbrikken jeg trenger for å kunne gå videre i livet mitt, både som person og som mor. Vi vet alle hvor irriterende det er når man har funnet et kjempefint puslespill, og bruker laaang tid på å sette det sammen, for så å helt på slutten se at man mangler en eneste brikke. Puslespillet er forsåvidt fint, men det er ikke helt, og da ser man nesten utelukkende kun på den brikken som mangler. Dette er slik livet mitt har vært; nydelig, med mange flotte brikker, men EN brikke har manglet.

Hele reisen begynte før jeg ble født, da min biologiske mor traff min biologiske far. Jeg ble unnfanget, og senere født. Etter fødsel ville skjebnen det slik at jeg ble plassert på barnehjem, for å senere bli adoptert bort til en familie som lenge hadde ønsket seg barn. En skikkelig solskinnshistorie, og et drømmehjem. Men jeg hadde en tenåringsopprør som få visste om, bortsett fra mine adoptivforeldre. Jeg hadde en liten identitetskrise, der jeg følte med relativt aleine, og lurte veldig på "hvem" jeg var. Jeg visste ingenting om mine biologiske foreldre, og lurte på hvor de var, om jeg hadde søsken osv. Jeg var en liten Ronja Røverdatter, veldig glad i mine foreldre, og var "snill" i heimen, men med perioder der jeg var mye for meg selv, og der jeg rett og slett var trassig.

Pappa ble syk og døde i 2000, og dager før han døde satt vi og pratet om mitt biologiske opphav. Jeg ba om unnskyldning for min trang til opprør, og for at jeg hadde vært en utfordring. Pappa mente at det beste for oss alle ville være at jeg fant ut av mine biologiske foreldre, slik at jeg kunne få "fred i sjelen", som han kalte det.

Jeg ventet til 2001, og tok så kontakt med Fylkesmannen i Østfold. Hvis noen som leser dette har tenkt å noengang kontakte disse om sine papirer, sørg for Guds skyld for at dere får ALLE papirer, de er veldige glade i å holde tilbake ting der! :(

Jeg møtte min biologiske mor, og mine tre søsken, og har holdt kontakten med de siden. En utelukkende positiv opplevelse :) Så var det bare en brikke igjen, min biologiske far. Piece of cake, tenkte jeg, de andre var jo så lette å finne!

Min biologiske mor husker ikke annet enn fornavnet hans og noen få detaljer, det skulle vise seg at det å finne Olav var nesten komplett umulig, og etter seks år med leting ga jeg opp. Jeg tenkte at jeg ville komme over det å ikke vite akkurat den ene detaljen. Det skulle vise seg å bli vanskelig å glemme.

Mange tipset meg om Tore på sporet, men jeg syntes at hele det showet hadde altfor store underholdningsfokus, og den studiobiten ville jeg ikke utsette min familie for. Skapte tårer og kunstige følelser unnet jeg ikke noen av oss. Derfor ble det kun med tanken.

Så en dag leste jeg en annonse på nett, Tv2 lette etter mennesker på søk etter personer. Jeg undersøkte litt om programmet, og tittet på en dansk episode. Hmm, tenkte jeg, og sendte for første gang i mitt liv en slik søknad. Jeg tenkte at jeg nok ikke kom til å få svar, mannen er jo komplett umulig å finne. Men noe tiltalte tv2, og de tok kontakt innen to uker.

22 juni la jeg ut på den delen av reisen som tok kortest tid, ei knapp uke tok det, med programleder og et filmteam. Mange timer i bil, maaaaaange timer med venting, og mye usikkerhet. Jeg kan ikke si så mye om utfallet, men jeg kan si at jeg ikke angrer ett sekund på at jeg ble med, men at jeg ikke ville gjort det igjen.






Barnehjemmet i Drøbak



Sengen min jeg lå i



Drøbak st hans aften 2009




Drøbak st hans aften 2009





Drøbak st hans aften 2009




Jeg kan si at vi passerte Ringeriksporten. I etterkant ser jeg at denne "porten" skulle komme til å bety mye...







Et nydelig hus som jeg og kamerateamet forelsket oss i


Mange har sagt at jeg har vært tøff som har gjort dette, og sagt "at du tør". Jeg vet ikke hva annet jeg skal si enn at hvis man ikke tar noen sjanser, hvordan skal man da få svar? Man kan ikke alltid spille safe.

Som mitt livsmotto sier : Tamme fugler drømmer, mens ville fugler flyr...